Fra veikanten kan et sykkelritt se ganske enkelt ut. Et felt kommer susende forbi, noen motorsykler og biler følger etter, og kort tid senere er veien stille igjen.
Men bak de minuttene ligger et stort og presist maskineri av frivillige, vakter, motorsyklister, servicebiler, sanitet, kommissærer, tidtaking, teknisk personell og arrangører. Helgens Uno-X Cup i Glåmdal var et godt eksempel på akkurat hvor mye som skal fungere samtidig for at landets beste landeveissyklister skal kunne konkurrere på en trygg måte.
Ritthelgen 21.–23. august ble arrangert av Glåmdal Sykleklubb og Asker Cykleklubb, og var en del av Uno-X Norgescup landevei. For vår region er dette etter vår vurdering årets største landeveisritt målt i sportslig nivå. Ikke nødvendigvis fordi det er flest deltakere på startstreken, men fordi dette er den nasjonale cupen for junior- og eliteklassene.
Tre svært forskjellige konkurransedager
Sportslig fikk rytterne tre ganske forskjellige utfordringer gjennom helgen.
Fredag startet det med 20 kilometer tempo på Slobrua, der rytterne kjemper alene mot klokka. Lørdag ventet langt mer krevende fellesstarter. Herrenes runde var 32,1 kilometer lang med 344 høydemeter, to lengre gruspartier og en 2,1 kilometer lang stigning med 7,4 prosent gjennomsnittlig stigning. Menn elite kjørte fire runder og totalt 128,44 kilometer.
Søndag flyttet hele arrangementet til Sand i Nord-Odal. Der var runden lettere kupert, men med hele 2,8 kilometer grus på hver runde. Menn elite avsluttet helgen med 116 kilometer, mens juniorene og kvinnene kjørte 73,3 kilometer.
Det er med andre ord ikke bare høy fart som kreves for å hevde seg i Glåmdalen. I løpet av tre dager blir både tempokapasitet, klatrebein, teknikk, taktikk og evnen til å håndtere grus satt på prøve.
De komplette resultatene fra alle tre dagene ligger tilgjengelig hos EQ Timing:
Når offentlig vei blir konkurransearena
Det som kanskje er mindre synlig for publikum, er hvor omfattende sikkerhetsarbeidet rundt et slikt landeveisritt er.
I motsetning til en fotballkamp eller et arrangement på en stadion foregår sykkelrittet på veier som resten av året brukes av helt vanlig trafikk. Når sykkelfeltet kommer, må deler av denne infrastrukturen midlertidig gjøres om til en konkurransearena.
Det betyr at trafikken må reguleres, og i periodene hvor rytterne og rittkortesjen passerer må veien stenges helt for annen trafikk. Et stort antall godkjente vakter må være på plass i kryss og avkjøringer. Mobile vakter på motorsykkel beveger seg gjennom løypa, og bak rytterne følger en lang servicekolonne med blant annet lagbiler, kommissærer, servicekjøretøy og ambulanse.
Alt dette skal bevege seg som ett system, og når feltet kommer i høy hastighet, finnes det svært liten plass for improvisasjon.
Vaktene har en viktig jobb
Det er også verdt å understreke hvilken rolle de stasjonære vaktene faktisk har.
En godkjent stasjonærvakt står ikke i veikanten bare for å komme med en høflig oppfordring til trafikantene. Vaktene har gjennomgått særskilt opplæring og har myndighet til å regulere trafikken under sykkelritt. Norges Cykleforbund beskriver det som at stasjonærvaktene har samme reguleringsmyndighet som politiet i denne rollen.
For de aller fleste trafikanter er dette uproblematisk. De stanser bilen, venter tålmodig og kanskje benytter de anledningen til å se noen av Norges beste syklister komme forbi.
Dessverre møter vaktene våre også den andre varianten. Tutende biler, diskusjoner, kjeft og ufine kommentarer fra mennesker som mener akkurat deres kjøretur er viktig nok til at sperringen burde åpnes. For en frivillig som bruker dagen sin på å gjøre arrangementet trygt for andre, er det en lite hyggelig del av jobben. Og hvis en trafikant velger å ignorere en sperring eller en vakt, er det ikke lenger bare et spørsmål om dårlig oppførsel. Da kan det oppstå direkte farlige situasjoner.
Vi har sett hvor alvorlig dette kan bli andre steder. Under Challenge Sandefjord i 2024 måtte hele triatlonkonkurransen til slutt avlyses av sikkerhetshensyn. Arrangøren fortalte at trafikanter ignorerte skiltingen og oppførte seg så dårlig overfor de frivillige at flere følte seg utrygge. Til slutt ble situasjonen vurdert som for farlig til å gjennomføre arrangementet. Heldigvis er slike hendelser unntaket.
En helg med blide fjes
Arrangementet gikk svært godt, og det var blide fjes å se både blant ryttere, funksjonærer og publikum. Når man står midt i arrangementet får man virkelig se hvor godt organisert et stort landeveisritt kan være.
Vakter må være på riktig sted til riktig tid. Motorsyklene skal inn og ut av løypa. Servicekolonnen skal organiseres. Ambulansen skal følge rittet. Resultater skal registreres. Ryttere skal inn til start. Speaker og tidtaking må vite hva som skjer ute i løypa. Og når ett ritt er ferdig, skal systemet nullstilles og gjøres klart til neste klasse. Når alt fungerer, ser det nesten enkelt ut. Det er kanskje det beste tegnet på et godt arrangement.
Klubber som hjelper hverandre
For Lunderseter IL er helgen også et godt eksempel på verdien av samarbeid mellom klubbene i regionen.
Vi har over tid fått et godt samarbeid med Glåmdal SK rundt arrangementene våre. Når vi arrangerer Finnskogen Triathlon, får vi hjelp av godkjente vakter fra Glåmdal SK. Når Glåmdal SK trenger ressurser til sine arrangementer, bidrar vi den andre veien med de ressursene vi har tilgjengelig.
Til årets Uno-X Cup stilte Lunderseter IL med én vakt, speaker, speakeranlegg og aggregat.
Det høres kanskje ikke voldsomt ut sammenlignet med hele apparatet som kreves for å gjennomføre tre dager med Norgescup, men det er nettopp denne typen samarbeid som gjør det mulig for relativt små idrettsmiljøer å gjennomføre store arrangementer.
Ingen klubb sitter nødvendigvis med alle menneskene, alt utstyret og all kompetansen alene. Men sammen har vi ganske mye. For oss er det samtidig svært lærerikt og givende å få være en liten del av et så velfungerende arrangement. Mye av det vi ser og lærer gjennom andre arrangementer tar vi også med oss tilbake til våre egne.
Frivilligheten gjør toppidretten mulig
Når vi snakker om toppidrett, handler det naturlig nok først og fremst om utøverne. Det er deres prestasjoner publikum kommer for å se. Men bak nesten hvert eneste sykkelritt finnes det en lang rekke mennesker som aldri kommer på resultatlista.
Det er vakten som står alene i et veikryss i flere timer. Motorsyklisten som beveger seg foran feltet. Sjåføren i servicebilen. De som bygger arenaen tidlig på morgenen. Sanitet, kommissærer, tidtakere, speaker, løypeansvarlige og alle de andre som sørger for at rytterne kan konsentrere seg om én ting: å sykle fortest mulig.
Uno-X Cup i Glåmdal viste nok en gang hva som er mulig når mange mennesker trekker i samme retning.
En stor takk til Glåmdal SK og Asker CK for et svært godt gjennomført arrangement, til alle funksjonærene som stilte opp, og ikke minst til publikum og trafikanter som møtte vaktene med forståelse, tålmodighet og et smil.